Spisetanker.

Wooden Fork

Jeg har hatt noen tøffe dager i det siste. Jeg har nemlig begynt å tenke på hva jeg spiser. Jeg har begynt å lese debatter om det ene og det andre, og det hele har egentlig vært ganske forvirrende.

Hva kan jeg gjøre – om jeg vil gjøre en forskjell i verden?
Det hele startet vel egentlig med denne videoen. «Becoming Vegan in 12 minutes», handlet om fordelene ved å gå over til en vegansk livsstil. Det hadde overraskende gode bivirkninger – det sparer virkelig miljøet, da det er svært energikrevende å produsere kjøtt, det sparer såklart lidelse, og det gir mer mat til alle mennesker.
Vi kan jo ikke se bort ifra at vi vokser i antall hele tiden – ikke minst er jeg med på å bidra til den veksten akkurat nå! Jeg ble slått ut, og tenkte:

«Ja, men det stemmer jo. Tenk om verden kunne vært slik?»
Så skulle vi samme kveld invitere Monica på middag, og jeg var inspirert og tenkte at vi kunne prøve en vegansk middag. Jeg hadde ved hjelp av Framtiden i våre hender funnet en masse, masse spennende blogger som serverte rykende fersk og deilig vegetar og vegan-mat. Så jeg tenkte jeg skulle prøve meg på vegan-varianten.

dreamstimefree_251182

En veganer, for dere som ikke vet det, er:
En undergruppe av vegetarianisme.
Følger man et vegansk kosthold spiser man ikke kjøtt, egg, meieriprodukter, honning eller andre matvarer av animalsk opprinnelse. Veganere unngår også å benytte dyreprodukter som lær, pels, ull, silke osv. så langt det er praktisk mulig.
Ordet veganer (vegan på engelsk) ble opprinnelig avledet fra «vegetarianer» i 1944 da Elsie Shrigley og Donald Watson stiftet Vegan Society fordi de var frustrerte over at definisjonen av «vegetarianisme» etterhvert kom til å inkludere spising av meieriprodukter. De kombinerte de tre første og de to siste bokstavene i «vegetarian»
og fikk dermed «vegan», som dermed skulle være
«begynnelsen og slutten på ordet vegetarianer».

Vegan Society definerer veganisme på følgende måte:
Ordet «veganisme» betegner en filosofi og en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utviklingen og bruken av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For dietten sin del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er lagd helt eller delvis av dyr.

Ja. Så da ble det vegansk middag: Kikertboller i wrap,etterfulgt av smuldrepai med blåbær, og en deilig bærsmoothie. Våre opplevelser av måltidet, og et ordentlig innlegg med linker til bloggene kommer. Enn så lenge nøyer jeg meg med å linke direkte til rettene. Men det jeg kan si, er at det ble en god suksess. Selv om jeg ikke var helt fornøyd med kikertbollene, var alt det andre veldig godt!

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA

Takk for det!

Men det er klart, at en ivrig venninne, et velykket måltid med dessert og smoothie, og alt nesten så godt som vegansk, ga inspirasjon og ettertanke. Og på en eller annen måte ville jeg ikke snu. I det siste hadde jeg – uten å ha sett noen video eller noe, mistet lysten på kylling, og svin. Reinsdyr synes jeg ikke smaker noe godt, og jeg er heller ikke så begeistret for elg lenger. Tunfisk har vi egentlig blitt enige om å ikke spise, siden det er så utrolig dårlig bestand av det nå, og ikke smaker torsk eller sei noe særlig. Da kan man jo spørre seg: Hva sitter jeg igjen med? En del av meg er litt redd for alle bønnene, linsene og kikertene – er dette alt? Virkelig? Men måltidene som smakte før – smaker ikke lenger. Hva skjer med meg? Før fråtset jeg på Burger King. Nå for noen uker siden var jeg i Oslo, og bestemte meg for å skeie heeelt ut. Jeg kjøpte meg en Whopper-meny, som jeg alltid hadde gjort, og bestemte meg for å nyte den. Men det var ikke som før, og nytelsen måtte jeg nesten påtvinge meg selv. Etterfulgt av at jeg faktisk ble skikkelig dårlig.
Det ble sofaligging resten av kvelden.

Man kan jo spørre seg: hva skjer??

beautiful girl with an apple on her head

Jeg tenker først og fremst på miljøet. Jeg har alltid vært opptatt av miljøet. Det er grusomt at så mange dyr lider for vårt skyld, det er det virkelig, men jordens tilstand har liksom alltid fulgt meg mer enn noe annet. Dessuten er jeg et slikt menneske som har så dårlig samvittighet for alt mulig. Da jeg var liten, plukket jeg med meg stein, kvister, og små garnrester fra barnehagen, til min mors store fortvilelse. Det var liksom synd på alt. Og samvittigheten var sår når jeg tråkket på en maur. Det er klart, alt med måte!
Jeg var ikke slik hele tiden. Men det er liksom en del av meg.
Så er spørsmålet – er det å være bevisst på hva jeg spiser, med på å hjelpe meg, eller gjøre det verre? Jeg tenker på han jeg er så heldig å leve sammen med, hvordan han støtter meg, uansett hvilke dumme, kloke eller vanskelige valg jeg tar. Denne gangen også, når jeg etter torsdagens måltid sa at jeg egentlig ikke ville spise noe kjøtt – så godt det lot seg gjøre, samtidig som jeg ikke har lyst på det for tiden. I går kom han hjem med noen typer pålegg. «Dette kan du vel spise?» sa han og så på meg med respekt. Slikt varmer i hjertet!! Men hjalp det meg i morges, da jeg ble sur fordi jeg hadde lyst på sursild?
Hjalp det meg fordi jeg plutselig fikk dårlig samvittighet for alt? For de fine tomatene, som jeg altfor fort slang inn i mikseren i går? Det fine skallet, glatt, rødt, og plutselig, hensynsløst var de redusert til et BROOOOOM, og rødt mos? Eller den dårlige samvittigheten for at vi egentlig er her på jorden, at vi tar plass,
at vi krever av både miljø og av hverandre? Av dyrene? Plantene?
Er det slike triste tanker jeg vil gi videre til datteren min?
Det er vel ikke det mest positive å tenke på at det beste jo hadde vært å ikke være her?
Øøøøh – nei. Slik vil jeg ikke tenke, sånn kan jeg ikke tenke! Da tenker jeg at det er glede i at jeg eksisterer, det er mange som er glade i meg, og jeg er glad i mange. Det må jo være en mening med at jeg er her, eller hva? Jeg er i alle fall en av de som tror at det er det.

dreamstimefree_13100

Ting blir litt tøffe når man har dårlig samvittighet for alt. Hvor langt kan man gå?

Men tilbake til tomatene. Eller over til diskusjonene. De siste dagene har jeg lest vegetarianer/veganer mot kjøttspiser – diskusjoner opp og ned… og argumentene blir de samme om, og om igjen, både på nettet, når mannen spør meg hvorfor jeg vil det.
Ja, fra alle vinklinger.

Noen mener at alle burde la vær å spise kjøtt. Da ville alt blitt bedre.
Noen mener at vegetariske/veganske er
 teite.
Noen mener det er naturlig at vi spiser dyr.
Andre, at det er naturlig, men at vi har mer bevissthet enn dyrene som spiser hverandre.

Noen mener at vegansk/vegetarisk livsstil, (som ofte blandes med rawfood-livsstil) er kjempesunt.
Andre mener det er livsfarlig.
Noen har vært kjøttetende, og sluttet å spise kjøtt.
Andre har vært veganere, og begynt å spise kjøtt.

Herregud. Hvor passer jeg inn i denne mølja?? Hva vil jeg?? Hva mener jeg??

Tomat på kniv.

Hva tenker jeg om dette?

Er det ikke det som er viktig? Hva jeg mener er riktig?

La meg prøve.

Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for miljøet om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for dyrene om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for fattige mennesker at jeg ikke spiser kjøtt.

Ok, det var en start. Videre:

Jeg ønsker å ta hensyn. Til alt og alle i utgangspunktet. Men først og fremst til meg selv. Jeg vet ikke om en slik livsstil er sunn, eller ikke. Jeg tror at det har å gjøre med hvor mye jeg får i meg av forskjellige ting. F.eks er vitamin B-12 veldig viktig å få i seg. Alle proteiner, karbohydrater, for ikke å snakke om fett må inn. Vitaminer og mineraler.
Jeg vet ikke dette.
Men jeg vil gjerne teste det ut – hvilke matvarer bærer hvilke verdier? Hva trenger jeg?

Jeg ønsker å ta hensyn til familien min som nummer to. Jeg vil ikke, og jeg gjentar, ikke påtvinge dem noe som helst av mat. Dette har ingenting med dem å gjøre, de må få lov til å ha sine egne, frie valg – hvis ikke tvinger jeg dem. Jeg vet ikke sannheten, om hva som er best for alt og alle – men jeg vet hva som er best for meg å gjøre. Derfor må de først være enige, før vi forsøker nye måltider. Eller at vi evt forsøker av og til, mot at vi spiser noe annet en annen dag. Alt med måte. Mannen er i utgangspunktet positiv, men slike prosjekter krever ekstra krefter, pågangsmot, stå-på-vilje. Vil de spise koteletter en dag – får de spise det. Jeg vil verken dømme dem, se bort fra kjøttet, eller brekke meg – jeg har ingen rett til det! Jeg respekterer menneskets frie valg. Det er her alle utfordringene med verdens utvikling kommer inn, mener jeg. Men også mangfoldet, og styrkene, for vi kan aldri bli helt like. Vi kommer alltid til å være forskjellige, uansett hva vi gjør.

Dømmer jeg de som spiser kjøtt, dømmer jeg meg selv, uavhengig av om jeg spiser det selv, eller ikke.
Ser jeg ned på dem, har jeg ikke kommet noe særlig lengre selv, mener jeg.

For dette skal jo handle om meg, og min vei, eller hva?

C

Men – hva er min vei?
Hva er jeg, egentlig?
Eller er jeg «noe», er jeg veganer, vegetarianer, eller hva?
Hva velger jeg nå?

Victoria

18 tanker om “Spisetanker.

  1. Hei!

    Skjønner at du blir litt overveldet 😉 Kjenner meg selv igjen, i tiden før jeg kuttet kjøttet og ble veganer. Jeg var veldig redd for at det skulle bli et slit og at jeg skulle være til bry. Et slit ble det aldri. Det er så mye lettere enn jeg hadde forestilt meg, at jeg er litt irritert på meg selv som bygget det opp til noe stort og skummelt i hodet mitt. Det er en praktisk endring av hva du handler og hva du lager. Når det den endringen er gjort går det stort sett av seg selv.

    Det hender kanskje at det blir noe ekstra arbeid for de rundt meg. Men jeg er alltid positiv og hjelpsom og tilbyr meg å ha med meg mat når jeg drar på besøk til folk. Så det er ikke noe problem.

    Jeg reagerer på en ting i innlegget ditt som jeg vil utfordre deg litt på, håper du ikke tar det ille opp 🙂 Du sier at du ikke ønsker å påtvinge noen vegetarmat, at «de må få lov til å ha sine egne, frie valg – hvis ikke tvinger jeg dem. Jeg vet ikke sannheten, om hva som er best for alt og alle – men jeg vet hva som er best for meg å gjøre.» Og at «du respekterer menneskets frie valg». jeg må jo spørre hva slags frihet dyrene har? Kan man kalle det en frihet man ikke har rett til å legge seg opp i når denne påståtte friheten går direkte utover andres? Når vi velger å ta livet av noen for å spise, så legger vi oss opp i deres frihet. Vi fratar dem bevegelsesfrihet, frihet fra smerte, frihet til å leve med flokk/familie og vi fratar dem livet. Jeg sier ikke at du skal bli aggressiv mot ikke-veganere, se ned på dem, eller tvinge dem til noe. Jeg vil bare nevne poenget om at det å velge å utnytte og spise noen ikke er et personlig eller nøytralt valg. Det er noe som går utover en tredjepart og som påvirker deres frihet i høyeste grad.

    Til sist så vil jeg komme med en super anbefaling, som jeg synes var en uvurderlig ressurs i den tiden hvor jeg hadde mange spørsmål om veganisme, nemlig denne podcasten: http://www.compassionatecook.com/publications/vegetarian-food-for-thought-podcast. Du finner den på itunes ved å søke på Vegetarian food for thought, og er gratis å laste ned.

    Hilsen Kaja

    • Hei Kaja!

      Tusen takk for støttende og informativ kommentar – det varmer!
      Jeg tar det på ingen måte ille opp at du utfordrer meg litt! Jeg kan egentlig ikke si annet enn at jeg synes du har rett. Du har helt rett. Samtidig så tror jeg at disse valgene er noe alle må finne ut av helt selv, samtidig som jeg føler at det er det veldig rette for MEG, om du skjønner? Egentlig kan jeg ikke si mer enn det. Dine tanker er reelle, ærlige og rett fram, og jeg kan på en måte bare nikke til det du sier. Samtidig som jeg ikke vil mase på andre det jeg gjør.
      På en annen side: hva er en reaksjon? Det er jo et mønster på noe. Jeg sier noe, en annen reagerer på den ene eller andre måten. Mange reagerer sterkt på innlegg om en kjøttfri osv hverdag, enda sterkere på veganere har jeg inntrykket av enn vegetarianere. Det er følsomt for folk. Jeg føler at veganisme er fremtiden, det føler jeg inn i sjela, på en måte. Men om det er hva andre folk føler, det vet jeg ikke. Det valget de tar, vil jeg være i stand til å respektere. Uansett hvor vondt det er, for jeg tenker at om jeg ikke kan respektere det, så vil jeg tvinge dem. MEN! Det jeg KAN gjøre, er å være det JEG mener er riktig. Så vil andre bli inspirert av meg. Og snøballen ruller. Sånn som den gjør nå, eller hva? Du startet med ditt, noen blir inspirert, blant annet jeg, og jeg begynner å følge det MITT hjerte sier til meg. Som et lite lys, i et mørke. I mørket blir lyset så mye tydeligere, uansett hvor lite det er. Ting skjer, jeg merker at flere er bevisste nå enn for ti år siden, og jeg tror det kommer seg enda mer i fremtiden. Når jeg, som elsket kjøtt over alt på jord, ender med å tenke at jeg ikke vil ha det, er ALT mulig.
      Men det er grusomt, likevel. Det er vondt, de valgene vi mennesker har tatt til nå, og jeg kan ikke direkte si at jeg er stolt over det.

      Takk for tanker, slik at jeg kan utvikle mine tanker. ❤

      Victoria

  2. Kjenner meg veldig mye igjen i mye av det du skriver her, og også i det om å ha så dårlig samvittighet for alt og ingenting. Og jeg tror det absolutt er en mening med at vi er her – kanskje så enkelt som å hjelpe å påvirke andre til å gjøre verden til et bedre sted? Da er det å bli veganer et bra valg syns jeg, og etter at jeg ble det føler jeg meg mye bedre på mange måter. I begynnelsen er det veldig nytt og annerledes, og litt utfordrende når det gjelder maten. Men man kommer fort inn i det og plutselig føles det mer naturlig enn noe annet. Nå er det jo esktra enkelt nå som vi har mange sider og forskjellige blogger som mer enn gjerne hjelper og svarer på spørsmål. Etter at jeg ble veganer føler jeg meg bedre helsemessig, jeg spiser alltid med god samvittighet, og jeg som trodde jeg var matglad før har blitt et enda større matvrak. Det fins så utrolig mye god og variert vegansk mat, elsker det!

    Hvis du vil ha noen tips anbefaler jeg å se filmene Forks over knives og Earthlings (advarsel: veldig sterke scener!), og viktigst av alt å se denne fantasiske talen av en veganer: http://www.youtube.com/watch?v=es6U00LMmC4

    • Hei tinekatrine!

      Tusen takk for kommentaren! Det hjelper å se at andre kjenner seg igjen i det jeg opplever. Jeg så videoen i går, noe som virkelig fikk meg til å tenke – og føle! Det var dog ikke like lett når jeg ville snakke med mannen om det. Selv om han forsøker å forstå og godta, så ser jeg at han blir oppgitt, og jeg vet at han synes dette er en «teit motegreie». Uff. Det skal visst ikke være enkelt! Men takk for støtten, likevel 🙂

      V

  3. Hei Victoria,

    jeg tenkte som deg veldig lenge, helt til jeg til slutt tok skrittet helt ut og ble veganer (etter å ha vært vegetarianer i 3 år). Nå har jeg vært veganer i snart 5 år, og jeg har ikke sett meg tilbake en eneste gang; jeg vet at valget jeg tok er det eneste rette både for meg, for dyrene og for miljøet. Jeg utfordrer deg til å fortsette å utforske de tankene som har begynt å spre seg ved å f.eks se talen til Gary Yourofsky (på youtube) og filmen Earthlings (earthlings.com) eller lese «Eating Animals» av Jonathan Safran Foer og «Why We Love Dogs, Eat Pigs and Wear Cows» av Melanie Joy. Dette er flotte bøker og videoer som setter ord på det mange av oss tenker og føler på en veldig bra måte.

    Det er mange flere veganere enn du tror rundtom i verden, også i Norge, og felles for oss alle er at vi har åpnet øynene og tatt innover oss den vonde sannheten som så mange andre lukker øynene for. Du høres ut som du er på vei til å ta et valg som kan utgjøre en stor forskjell, ikke minst for deg selv og din egen helse, og jeg vil oppmuntre deg på det sterkeste til å fortsette med å søke ut informasjon; det er absolutt ikke den letteste veien å ta, men det er den rette.

    Ønsker deg masse lykke til!

    – Monika

    PS. For fantastiske oppskrifter: veganeren.com // vegetarbloggen.com // veganmisjonen.blogspot.com

    • Hei Monika!
      Tusen takk for oppmuntrende og varme tanker. De varmer i alle fall nå, når ting er litt tøffe!
      Jeg trenger nok å søke flere likesinnede, ja. Det er så godt når du sier at det ikke er den letteste veien å ta, men den rette. Slik har jeg søkt hele livet, og nå kommer det også inn på måltidene mine. Det er det eneste rette, egentlig. Jeg vet det.
      Tusen takk for tips og tanker!

      V

  4. Jeg spiser veganmat pga dyrene og miljøet/kloden vår hovedsaklig. Å bli veganer var et relativt tøft valg, men det aller beste valget jeg har gjort og til slutt det eneste rette. Det er et valg jeg er veldig veldig stolt av hver dag. Jeg elsker dyr av alle slag og kunne ikke lengre forsvare at jeg koste med noen dyr og bidro til dreping av andre. Heller ikke kunne jeg se på ødeleggelsene vi mennesker gjør på planeten vår for å dekke kjøttforespørselen. Jeg har vært veganer i 3 år nå og var vegetarianer i 2,5 år før det. 🙂

    • Hei! Takk for kommentar, og støtte!
      Håper jeg også kommer til den dagen hvor jeg utelukkende føler meg stolt over dette, uten følelsen av å ha skuffet noen, eller noe slikt. Helt enig med deg, jeg kan ikke gå tilbake til hvordan det var før.

      Victoria

  5. Så flott at du har begynt å tenke på disse tingene. Det kan være vanskelig å plutselig skulle kalle seg noe. Det tok litt tid fra jeg ble veganer til jeg våget å faktisk kalle meg det. Det hele føltes så overveldende (og viste seg senere å være det enkleste og mest naturlige i verden for meg).

    Jeg tenkte sånn som Kaja som har kommentert over her, at jeg var livredd for å være til bry osv.. Heldigvis ble det ikke sånn da jeg ble veganer. Jeg har alltid tilbudt meg å lage mat selv til sosiale sammenhenger, hvilket jeg også flere ganger har gjort, men ofte synes vert/vertinne bare at det er gøy med en «utfordring» og steller i stand noe digg til meg.

    Helt ærlig så er det å velge å være veganer det beste valget jeg har tatt. Jeg har god samvittighet overfor dyr, planeten, overfor andre mennesker (da jeg ikke lenger bidrar til den urettferdige ressursfordelingen som følger kjøttproduksjonen) og overfor min egen helse. Jeg er mye friskere og mer opplagt enn jeg var før, og jeg blir sjeldnere syk. Jeg føler meg også mye bedre mentalt sett nå som jeg ikke har en innvendig moralsk kamp under hvert måltid.

    Som Kaja nevner så er jo ikke det å spise kjøtt et «personlig valg», da det ikke bare gjelder personen som spiser, men også dyret som blir spist.

    Jeg har forresten en serie på min egen blogg som jeg kaller for «Argumentknusern» hvor jeg har tatt for meg mange av de vanligste argumentene vi veganere møter. Ellers anbefaler jeg deg disse bloggene:

    http://www.veganerliv.com
    http://www.vegetarbloggen.com
    http://www.veganeren.com

    Og disse bøkene:

    Becoming Vegan (om vegansk ernæring)
    Vegan Freak
    A Vegan’s Daily Companion
    Eating Animals

    Kom gjerne med spørsmål om det er noe du lurer på rundt dyrs rettigheter/veganisme 🙂

    • Tusen takk for kommentar – og tusen takk for alle linker, og tips! Jeg er veldig takknemlig for at du var åpen for mange spørsmål, og du har jo gitt meg mye støtte i mellomtiden. :0)
      Takk for støtten! ❤

      Victoria

  6. Hei 🙂 Synes det er mange fine tanker du kommer med. Veganisme er absolutt mulig, og mye lettere enn det kan se ut. Det er befriende å føle at man ikke lenger deltar i noe man er uenig i.
    Jeg ønsker deg masse lykke til fremover! 🙂

  7. Tilbaketråkk: Skapveganer. | Dine valg

  8. Tilbaketråkk: De første dagene. « Skapveganeren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s