Spisetanker.

Jeg har hatt noen tøffe dager i det siste. Jeg har nemlig begynt å tenke på hva jeg spiser. Jeg har begynt å lese debatter om det ene og det andre, og det hele har egentlig vært ganske forvirrende.

Hva kan jeg gjøre – om jeg vil gjøre en forskjell i verden?
Det hele startet vel egentlig med denne videoen. «Becoming Vegan in 12 minutes», handlet om fordelene ved å gå over til en vegansk livsstil. Det hadde overraskende gode bivirkninger – det sparer virkelig miljøet, da det er svært energikrevende å produsere kjøtt, det sparer såklart lidelse, og det gir mer mat til alle mennesker.
Vi kan jo ikke se bort ifra at vi vokser i antall hele tiden – ikke minst er jeg med på å bidra til den veksten akkurat nå! Jeg ble slått ut, og tenkte:

«Ja, men det stemmer jo. Tenk om verden kunne vært slik?»
Så skulle vi samme kveld invitere Monica på middag, og jeg var inspirert og tenkte at vi kunne prøve en vegansk middag. Jeg hadde ved hjelp av Framtiden i våre hender funnet en masse, masse spennende blogger som serverte rykende fersk og deilig vegetar og vegan-mat. Så jeg tenkte jeg skulle prøve meg på vegan-varianten.

En veganer, for dere som ikke vet det, er:
En undergruppe av vegetarianisme.
Følger man et vegansk kosthold spiser man ikke kjøtt, egg, meieriprodukter, honning eller andre matvarer av animalsk opprinnelse. Veganere unngår også å benytte dyreprodukter som lær, pels, ull, silke osv. så langt det er praktisk mulig.
Ordet veganer (vegan på engelsk) ble opprinnelig avledet fra «vegetarianer» i 1944 da Elsie Shrigley og Donald Watson stiftet Vegan Society fordi de var frustrerte over at definisjonen av «vegetarianisme» etterhvert kom til å inkludere spising av meieriprodukter. De kombinerte de tre første og de to siste bokstavene i «vegetarian»
og fikk dermed «vegan», som dermed skulle være
«begynnelsen og slutten på ordet vegetarianer».

Vegan Society definerer veganisme på følgende måte:
Ordet «veganisme» betegner en filosofi og en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utviklingen og bruken av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For dietten sin del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er lagd helt eller delvis av dyr.

Ja. Så da ble det vegansk middag: Kikertboller i wrap,etterfulgt av smuldrepai med blåbær, og en deilig bærsmoothie. Våre opplevelser av måltidet, og et ordentlig innlegg med linker til bloggene kommer. Enn så lenge nøyer jeg meg med å linke direkte til rettene. Men det jeg kan si, er at det ble en god suksess. Selv om jeg ikke var helt fornøyd med kikertbollene, var alt det andre veldig godt!

Takk for det!

Men det er klart, at en ivrig venninne, et velykket måltid med dessert og smoothie, og alt nesten så godt som vegansk, ga inspirasjon og ettertanke. Og på en eller annen måte ville jeg ikke snu. I det siste hadde jeg – uten å ha sett noen video eller noe, mistet lysten på kylling, og svin. Reinsdyr synes jeg ikke smaker noe godt, og jeg er heller ikke så begeistret for elg lenger. Tunfisk har vi egentlig blitt enige om å ikke spise, siden det er så utrolig dårlig bestand av det nå, og ikke smaker torsk eller sei noe særlig. Da kan man jo spørre seg: Hva sitter jeg igjen med? En del av meg er litt redd for alle bønnene, linsene og kikertene – er dette alt? Virkelig? Men måltidene som smakte før – smaker ikke lenger. Hva skjer med meg? Før fråtset jeg på Burger King. Nå for noen uker siden var jeg i Oslo, og bestemte meg for å skeie heeelt ut. Jeg kjøpte meg en Whopper-meny, som jeg alltid hadde gjort, og bestemte meg for å nyte den. Men det var ikke som før, og nytelsen måtte jeg nesten påtvinge meg selv. Etterfulgt av at jeg faktisk ble skikkelig dårlig.
Det ble sofaligging resten av kvelden.

Man kan jo spørre seg: hva skjer??

Jeg tenker først og fremst på miljøet. Jeg har alltid vært opptatt av miljøet. Det er grusomt at så mange dyr lider for vårt skyld, det er det virkelig, men jordens tilstand har liksom alltid fulgt meg mer enn noe annet. Dessuten er jeg et slikt menneske som har så dårlig samvittighet for alt mulig. Da jeg var liten, plukket jeg med meg stein, kvister, og små garnrester fra barnehagen, til min mors store fortvilelse. Det var liksom synd på alt. Og samvittigheten var sår når jeg tråkket på en maur. Det er klart, alt med måte!
Jeg var ikke slik hele tiden. Men det er liksom en del av meg.
Så er spørsmålet – er det å være bevisst på hva jeg spiser, med på å hjelpe meg, eller gjøre det verre? Jeg tenker på han jeg er så heldig å leve sammen med, hvordan han støtter meg, uansett hvilke dumme, kloke eller vanskelige valg jeg tar. Denne gangen også, når jeg etter torsdagens måltid sa at jeg egentlig ikke ville spise noe kjøtt – så godt det lot seg gjøre, samtidig som jeg ikke har lyst på det for tiden. I går kom han hjem med noen typer pålegg. «Dette kan du vel spise?» sa han og så på meg med respekt. Slikt varmer i hjertet!! Men hjalp det meg i morges, da jeg ble sur fordi jeg hadde lyst på sursild?
Hjalp det meg fordi jeg plutselig fikk dårlig samvittighet for alt? For de fine tomatene, som jeg altfor fort slang inn i mikseren i går? Det fine skallet, glatt, rødt, og plutselig, hensynsløst var de redusert til et BROOOOOM, og rødt mos? Eller den dårlige samvittigheten for at vi egentlig er her på jorden, at vi tar plass,
at vi krever av både miljø og av hverandre? Av dyrene? Plantene?
Er det slike triste tanker jeg vil gi videre til datteren min?
Det er vel ikke det mest positive å tenke på at det beste jo hadde vært å ikke være her?
Øøøøh – nei. Slik vil jeg ikke tenke, sånn kan jeg ikke tenke! Da tenker jeg at det er glede i at jeg eksisterer, det er mange som er glade i meg, og jeg er glad i mange. Det må jo være en mening med at jeg er her, eller hva? Jeg er i alle fall en av de som tror at det er det.

Ting blir litt tøffe når man har dårlig samvittighet for alt. Hvor langt kan man gå?

Men tilbake til tomatene. Eller over til diskusjonene. De siste dagene har jeg lest vegetarianer/veganer mot kjøttspiser – diskusjoner opp og ned… og argumentene blir de samme om, og om igjen, både på nettet, når mannen spør meg hvorfor jeg vil det.
Ja, fra alle vinklinger.

Noen mener at alle burde la vær å spise kjøtt. Da ville alt blitt bedre.
Noen mener at vegetariske/veganske er teite.
Noen mener det er naturlig at vi spiser dyr.
Andre, at det er naturlig, men at vi har mer bevissthet enn dyrene som spiser hverandre.
Noen mener at vegansk/vegetarisk livsstil, (som ofte blandes med rawfood-livsstil) er kjempesunt.
Andre mener det er livsfarlig.
Noen har vært kjøttetende, og sluttet å spise kjøtt.
Andre har vært veganere, og begynt å spise kjøtt.

Herregud. Hvor passer jeg inn i denne mølja?? Hva vil jeg?? Hva mener jeg??

Hva tenker jeg om dette?

Er det ikke det som er viktig? Hva jeg mener er riktig?

La meg prøve.

Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for miljøet om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for dyrene om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for fattige mennesker at jeg ikke spiser kjøtt.

Ok, det var en start. Videre:

Jeg ønsker å ta hensyn. Til alt og alle i utgangspunktet. Men først og fremst til meg selv. Jeg vet ikke om en slik livsstil er sunn, eller ikke. Jeg tror at det har å gjøre med hvor mye jeg får i meg av forskjellige ting. F.eks er vitamin B-12 veldig viktig å få i seg. Alle proteiner, karbohydrater, for ikke å snakke om fett må inn. Vitaminer og mineraler.
Jeg vet ikke dette.
Men jeg vil gjerne teste det ut – hvilke matvarer bærer hvilke verdier? Hva trenger jeg?

Jeg ønsker å ta hensyn til familien min som nummer to. Jeg vil ikke, og jeg gjentar, ikke påtvinge dem noe som helst av mat. Dette har ingenting med dem å gjøre, de må få lov til å ha sine egne, frie valg – hvis ikke tvinger jeg dem. Jeg vet ikke sannheten, om hva som er best for alt og alle – men jeg vet hva som er best for meg å gjøre. Derfor må de først være enige, før vi forsøker nye måltider. Eller at vi evt forsøker av og til, mot at vi spiser noe annet en annen dag. Alt med måte. Mannen er i utgangspunktet positiv, men slike prosjekter krever ekstra krefter, pågangsmot, stå-på-vilje. Vil de spise koteletter en dag – får de spise det. Jeg vil verken dømme dem, se bort fra kjøttet, eller brekke meg – jeg har ingen rett til det! Jeg respekterer menneskets frie valg. Det er her alle utfordringene med verdens utvikling kommer inn, mener jeg. Men også mangfoldet, og styrkene, for vi kan aldri bli helt like. Vi kommer alltid til å være forskjellige, uansett hva vi gjør.

Dømmer jeg de som spiser kjøtt, dømmer jeg meg selv, uavhengig av om jeg spiser det selv, eller ikke.
Ser jeg ned på dem, har jeg ikke kommet noe særlig lengre selv, mener jeg.

For dette skal jo handle om meg, og min vei, eller hva?

Men – hva er min vei?
Hva er jeg, egentlig?
Eller er jeg «noe», er jeg veganer, vegetarianer, eller hva?
Hva velger jeg nå?

Victoria