Skapveganer.

Paprika stikker seg ut.

Det å stå utenfor.

Så har jeg vel bestemt meg, da.
Ja, det må jeg ha gjort, for jeg har gått igjennom noen virkelig tøffe dager i det siste!
Dager som egentlig kunne vært som alle andre dager,
men som ikke ble det, fordi jeg bestemte meg.
Du vet, slike dager med store gleder, og store sorger.
Jada. Jeg trodde først at jeg ikke var det. Men så erfarte jeg at det var nettopp det jeg var!
Når jeg begynte å forstå at det var slik jeg hadde følt det så veldig lenge,
så ble valget enkelt:

Jeg ble veganer. Sånn ca på en dag.

Hvordan det startet, har jeg allerede beskrevet i det forrige innlegget. Det var først og fremst kjære Monica som ga meg den første skikkelige støtten som jeg trengte for å innse at det var dette jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Likevel var jeg ikke helt der, for jeg visste ikke hva en veganer var, bortsett fra den gode beskrivelsen wikipedia kunne gi om det. Så begynte jeg å lese blogger. Først èn, så flere, og enda flere. Jeg lærte om mangfoldet i veganerlivet, at alle var forskjellige, selv om de alle var samlet under de samme etiske meningene og verdiene. Jeg fikk også enorm respons og støtte på det forrige innlegget mitt – noe jeg er veldig takknemlig for i dag! Uten dette hadde jeg nok ikke tatt skrittet videre så fort som jeg gjorde. Først og fremst lærte jeg at det gikk an å lage MAT! Ordentlig mat, fra bunnen av! Og dette var vel det som var mest tiltrekkende for meg. Jeg har alltid ønsket meg å kunne lage mat selv, fra bunnen av, uten å være så avhengig av noe. Ironisk nok, var veganerlivet noe jeg trodde var veldig begrensende. Nå vet jeg at det er motsatt. Det bugner av flotte matblogger der ute, alle med sine egne versjoner. Snakk om selvstendighet! Å kunne lage sine egne brød, å lage smør, oster, melk (av nøtter!), burgere av grønnsaker og diverse som smaker GODT… det er så mye å velge mellom! Det er slettes ikke kaninfôr… det er muligheter.

dreamstimefree_177851

Vet vi egentlig nok om hva naturen virkelig kan gi oss?

Avhengigheten jeg følte av de tidligere matvarene kjøtt, fisk, egg, ost og melk, er faktisk ikke der lenger. Jeg føler ikke jeg er begrenset av at de må være med i noen som helst rett. Om jeg synes det er godt, og savner det? Jeg kommer nok alltid til å synes at kjøtt er godt. Bortsett fra nå når jeg er gravid, jeg har mistet mer og mer lyst på kjøtt, lenge før jeg bestemte meg for å bli veganer. Det vondeste er nok likevel savnet etter å bare være lik som alle andre. Å godta et måltid, og være en del av den felles gjengen rundt bordet. Dèt kommer jeg nok til å savne aller mest.
Det er tøft å stille seg på sidelinjen, men det er også av mange gode grunner at jeg gjør det.
Jeg har på ingen måte ønske om å være vrang eller vanskelig for mine omgivelser.
Jeg har alltid vært redd for å skille meg ut, selv om jeg også alltid har gjort det.
Nei, jeg har mine gode grunner, og det er disse jeg tenker på når jeg blir trist,
eller når det er tungt.

Wilted Flower

Ensomhet.

Mine grunner er som følger:

Jeg ønsker ikke lenger å være en del av det som blir gjort med dyrene. Sannheten er at det er grusomt. Det er ingenting som kan tale imot dette, bortsett fra fornektelse og skylapper, for min egen del. Om jeg virkelig ser på hva som foregår i verden, ser jeg med egne øyne at jeg ikke kan være en del av det. Dette erstatter mine gode minner om kjøttet jeg virkelig elsket å spise. Det er ikke rettferdig å behandle dyrene slik, selv om de ikke har samme intelligens og er på samme utviklingsnivå som oss. De bør få leve for egen del. Dette har jeg innsett, og det kommer nok alltid til å være sånn for meg.

Jo mer jeg leser om kunnskap om mat osv, jo mer ser jeg at jeg kan få det jeg trenger fra planteverdenen. Når jeg også innså at dyrene jo får det vi trenger, fra planteriket, begynte jeg å se på dyret som et slags filter for næring jeg direkte kunne få tak i selv. Eksempler er at Omega 3 er å få tak i i spiselige alger, f.eks, og i linfrø. Kalsium kan fåes i blant annet nøtter. Proteiner er det også hauger og lass å få tak i.

h

Linfrø.

Jeg vurderte også dette med melk, ost og egg en stund. Jo mer jeg lærte om måten denne industrien arbeider på, jo mer var jeg overbevist om at også dette var riktig å kutte ut. F.eks ved at så godt som alle hannkyllinger som klekkes ut, blir kvernet opp øyeblikkelig fordi de ikke har noen verdi for industrien. Eller ved at kua blir satt gravid hele tiden, får kalver som blir tatt fra henne, for så å bli melket for melk som egentlig kalven skulle ha… alt i dyreskrik og savn etter kalven… de dør etter 4 år, utslitte, når de kunne blitt 20. Kalven får bare være med moren i ca to dager… og nesten alle hanner blir slaktet kort tid etterpå. Dette er en type kynisme jeg ikke kan overse lenger. Jeg kan ikke forsvare måten disse dyrene blir behandlet på. Mange mener at dyrene er her får vår skyld. Jeg er ikke enig – jeg mener de er her for sin egen skyld. Kua melker jo ikke for at vi skal få melk. Den melker fordi den har fått en kalv som aldri får den melken den skal ha. Dessuten inneholder melken for mye fosfor i forhold til kalsium, som ikke er bra for kroppen. Dette får kroppen til å gi fra seg mer kalsium… og forårsaker benskjørhet. Vi er jo veldig utsatt for benskjørhet.
Nei, jeg tror ikke lenger på Tine. Jeg tror ikke på meieriprodukter.

Cattle Skull

Kumelka, med sine mange gode minner og referanser for meg, er blitt til et tilbakelagt kapittel.

Hva trenger jeg, da? Planteriket. Grønnsaker, frukt, nøtter, tørket frukt, linser, bønner, quinoa, soya… og mye jeg ikke kommer på i farten. Alt kjøttet jeg tidligere spiste, fikk jo sin næring fra planteriket. For meg føles det derfor riktig å la dyra være i fred, og spise fra planteriket. Kjedelig? Vet du, jeg har aldri hatt det mer gøy med matlaging! 😀

Flere grunner til at jeg vil leve dette livet som veganer, er også at det rett og slett kan løse miljøkrisa vi sliter med. Vi kan ikke spise kjøtt alle sammen. Det krever enorme ressurser, og FN sier selv at dette er løsningen på det, OG alle som sulter.  Jeg gjør mer for miljøet nå, enn noen gang før. Noe som føles veldig godt.

dreamstimefree_113790

Ønsker, og drømmer.

Så er jo spørsmålet om dette er til å gjøre narr av? Som ny veganer har jeg også erfart den store motstanden mot dette. Jeg har fått stor motstand på uventet hold, noe som har fått meg til å måtte sette meg ned og revurdere mine verdier. Er det verdt det? Gjør jeg det som er rett for meg? Vil jeg virkelig dette? Saken er at svarene på dette er ja. Jeg kan ikke gå tilbake til livet som var. Jeg vet for mye, jeg har lest for mye. Jeg vil ikke være i veien for noen, men dette er virkelig meg. Er det noe jeg har gjort hele mitt liv, så er det å forsøke å forstå hvem jeg er, og hvorfor jeg er her.

Så, selvfølgelig er jeg redd for ubehageligheter. Hvorfor skulle jeg ikke være det? Noen som vil skrive «Nam! Biff!» på kommentarfeltet, eller hvor idiotisk jeg er? Hvor full av meg selv jeg er? Hvor teit jeg er? Det er en grunn til at dette innlegget har ventet såpass lenge med å få komme ut. Jeg er ikke en tøffing med et hardt skall. Jeg er et levende menneske som ønsker å gjøre det beste for verden. Dette mener jeg er min måte å bidra på, og å bli forsøkt tråkket på pga dette, pga lite kunnskap hos motparten, og pga ignoranse, er virkelig trist, og vondt. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt. Sånn er det bare, når man vil skrive blogg. Det er mange som skriver vonde kommentarer, som kanskje har mye vondt i seg selv også. Det er lettest å hate det, og de man ikke kjenner.

Apple Core
Et annet spørsmål er om jeg gjør noe livsfarlig? Jeg har snakket med folk som sier at dette er farlige saker, at jeg ikke får i meg nok næring osv. Vel, jeg passer på. Jeg forstår at jeg må vite om mat, hvilken næring den har, og hva jeg trenger. Klart det. Men jo mer artikler fra forskjellige hold jeg leser, jo mer ser jeg at det virkelig er mye mangel på kunnskap der ute. Veganisme er absolutt ikke usunt, om man vet hva man gjør. Om man leser seg opp, om man lærer å forstå kroppens funksjoner. Slik sett er det lettere med kjøtt, men med kjøttet følger også mange problemer, sykdommer og diagnoser.

For ikke å snakke om smerte og lidelse for dyrene, og det faktum at det rett og slett ikke kommer til å gå i lengden, fordi vi blir flere og flere mennesker, og fordi vi ikke har nok mat til alle. Før den tid, kommer vi til å ødelegge mer enn vi bygger opp. Men – og dette er viktig – om du kjenner meg, og er redd for at jeg ikke får i meg nok næring, eller om du bare er en nysgjerrig, ukjent person:
– spør meg, så skal jeg svare deg, og henvise til kilder etter beste evne 🙂

Har jeg sagt det meste? Hva med det siste, om mine venner, og min familie, og alle andre i så måte, som spiser kjøtt, trenger å føle seg truet av meg?                                                                                                                                                                                                                 Nei, jeg håper da virkelig ikke at de føler det.

Jeg har bare tatt et valg. Et valg jeg føler er riktig, og meget viktig. Et valg som langsiktig påvirker oss alle, for det mener jeg at det gjør. Ja, det er mer ensomt, dette valget. Men bedre det, enn å late som at jeg er noe jeg ikke er. Jeg føler i alle fall fred med meg selv nå, selv om det er mer ensomt.

Kiwi alone

Så, kjære dere som kjenner meg.
Dere som ikke kjenner meg.
Ta meg bare som den jeg er. Til dere som kjenner meg: oppfør dere som før.
Spør gjerne om det er noe dere lurer på.
Jeg er fremdeles samme, gamle meg, men med en ny vri.
Jeg svarer gjerne på spørsmål.
Jeg informerer gjerne. Jeg viser velvillig til artikler, og det dere måtte ønske å vite.
Jeg har heller ingen behov for å snakke om det, for å vurdere hva du spiser eller hvordan du tenker. Jeg er ikke bedre enn deg. Jeg er bare meg selv. Selv om sannheten for meg er at det ligger mye, mye lidelse bak disse produktene, vil jeg likevel akseptere deg som den du er. Om jeg skulle føle smerte, så er det i så fall opp til meg selv å takle den.
Det er jo mitt valg.
Og dessuten: smerte utvikler.

dont ever mistake

Victoria.

5 tanker om “Skapveganer.

  1. Gratulerer som ny veganer, du kommer ikke til å angre! Det er godt både for dyra, miljøet og deg selv. 🙂 Dersom denne bloggen kommer til å handle delvis (eller helt) om veganisme framover vil jeg gjerne lenke til den i lenkelista på min blogg?

  2. Tilbaketråkk: De første dagene. « Skapveganeren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s