Hva skriver man etter dette, da?

Dette innlegget skal handle om noe som er litt utenom det vanlige – nemlig min drøm om å være forfatter.

Denne drømmen har jeg hatt med meg i mange år, siden jeg var 12 år tror jeg. Grunnene har vært mange – egentlig ville jeg jo bare bli millionær, og gjøre minst mulig. Motivasjonen for å skrive har endret seg med tiden, og i dag er jeg hovedsakelig veldig opptatt av filosofi, åndelighet, vår verden, og hvordan vi sammen kan gjøre det bedre for oss selv. Jeg mener dessuten at noe av den veien er at mennesket begynner å lytte til seg selv, slik at det finner sine svar, og ikke de svarene som store aktører vil at de skal finne. I dag er det mye som påvirker oss. Bare tenk at det er slik at det for eksempel er vanlig at vi skal spise sånn og sånn, at vi skal gå i de klærne, og at kvinner helst skal bruke sminke. Dette er mange ting jeg anser som rart. Og siden jeg er i fåtall (virker det som), er det jeg som blir rar, for alle andre. Hvem vil vel spørre om hudkrem egentlig er noe vi trenger? Selv bruker jeg nesten ingenting – sminke ble aldri min greie. Men jeg har litt, og pynter meg når jeg har lyst. Poenget er vel egentlig at mange ting blir som lover for oss, lover vi føler vi må følge, hvis ikke så…

Ja, så hva da? Hva skjer da? Vel, da er du kanskje rar, da. Da rynker kanskje noen folk på nesa av deg. Og det gjør kanskje vondt, men man blir vant til  det. Jeg husker det var en som sa det til meg – «Du er så rar du, Victoria!» Det er klart jeg følte meg dum da. Men med tiden har jeg på en måte innsett at det var hennes oppfatning av virkeligheten, og at jeg uansett er nødt til å være meg selv. Så da er det på en måte greit, selv om det er vanskelig for meg også.

Skulle ikke dette handle om skriving? Jo. Skrivingen som alltid har vært en del av meg, føles det som.
Jeg kan jo nevne at jeg har skrevet en bok, om drager. I historien kommer figurene tydelig fram, og jeg får på en måte kontakt med dem. Jeg ser dem veldig tydelig for meg, de er som tegnet på netthinnen. Det beste jeg kan gjøre er å beskrive dem, for tegne er jeg ikke noe god til! Jeg skrev ned hele boken på et års tid. Jeg så på en måte hva som skjedde på en slags videofilm i hodet. Jeg kan kalle det inspirasjon, for det tror jeg virkelig at det var. Når boken så var ferdig, og jeg sendte den til forlag og vurdering på en skriveskole, fikk jeg beskjed som at jeg hadde mye jobb igjen. Altså, det skjønte jeg selv, det ble jo ikke sagt direkte! Jeg fikk tips og vurderinger for hvordan jeg kunne gjøre den lesbar for leseren. Det var visst en kunstner-ting, at man ble så knyttet til produktet man lagde at man hadde problemer for å la det reflekteres av omverdenen. Med andre ord: boken jeg hadde skrevet var bra for meg, men ikke for resten av verden. Eller jo, venner og kjente roste den opp i skyene – men det er visst vanlig, for de ønsker deg jo bare godt på din vei, og vil derfor bevisst eller ubevisst støtte deg uansett. Så jeg måtte oversette den til en leser, til en målgruppe.

Jeg husket noe som han læreren sa veldig godt: «Leserne vil ikke informeres, de vil underholdes.»
Der tok liksom mitt følge med hans vei brått slutt. Underholdes. Javisst, jeg kan forstå det. Men jeg vil jo informere. 

Hva vil jeg informere om? Håp. Kjærlighet. At man aldri må gi opp. At det er mulig å få kontakt med seg selv, og en kontakt med universet som er unik for deg. Ønsker jeg å skrive nok en underholdningsbok? Som glemmes? Jeg forstår såpass at bokmarkedet fungerer som døgnfluer, på en måte. Og det har jeg satt meg til ro med. Men jeg vil liksom at leseren skal sitte igjen med noe, når vedkommende er ferdig. En direkte følelse av at ting nytter, av at ting blir bedre… spesielt til barn. Det er jo mange barn i vårt rike land som ikke har det godt. Jeg vil gjøre noe. På den måten er det det samme om jeg huskes ved navn eller ikke, men jeg vil gi noe til folk. Hvis ikke er det jo ikke noe poeng.

Kanskje det hele blir litt sånn hellig?

Så, hva skal jeg da gjøre? Akkurat nå skriver jeg om boken min til en ny utgave, som drypper av spenning. Veldig spennende, men den kjære fortellerstemmen jeg brukte forrige gang, er ikke der lenger.
Får jeg fremdeles til å formidle budskapet om håp og alt det jeg ønsker i den nye utgaven?

Det får jeg vel kanskje ikke vite, om jeg ikke skriver videre.

Victoria

Skapveganer.

Det å stå utenfor.

Så har jeg vel bestemt meg, da.
Ja, det må jeg ha gjort, for jeg har gått igjennom noen virkelig tøffe dager i det siste!
Dager som egentlig kunne vært som alle andre dager,
men som ikke ble det, fordi jeg bestemte meg.
Du vet, slike dager med store gleder, og store sorger.
Jada. Jeg trodde først at jeg ikke var det. Men så erfarte jeg at det var nettopp det jeg var!
Når jeg begynte å forstå at det var slik jeg hadde følt det så veldig lenge,
så ble valget enkelt:

Jeg ble veganer. Sånn ca på en dag.

Hvordan det startet, har jeg allerede beskrevet i det forrige innlegget. Det var først og fremst kjære Monica som ga meg den første skikkelige støtten som jeg trengte for å innse at det var dette jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Likevel var jeg ikke helt der, for jeg visste ikke hva en veganer var, bortsett fra den gode beskrivelsen wikipedia kunne gi om det. Så begynte jeg å lese blogger. Først èn, så flere, og enda flere. Jeg lærte om mangfoldet i veganerlivet, at alle var forskjellige, selv om de alle var samlet under de samme etiske meningene og verdiene. Jeg fikk også enorm respons og støtte på det forrige innlegget mitt – noe jeg er veldig takknemlig for i dag! Uten dette hadde jeg nok ikke tatt skrittet videre så fort som jeg gjorde. Først og fremst lærte jeg at det gikk an å lage MAT! Ordentlig mat, fra bunnen av! Og dette var vel det som var mest tiltrekkende for meg. Jeg har alltid ønsket meg å kunne lage mat selv, fra bunnen av, uten å være så avhengig av noe. Ironisk nok, var veganerlivet noe jeg trodde var veldig begrensende. Nå vet jeg at det er motsatt. Det bugner av flotte matblogger der ute, alle med sine egne versjoner. Snakk om selvstendighet! Å kunne lage sine egne brød, å lage smør, oster, melk (av nøtter!), burgere av grønnsaker og diverse som smaker GODT… det er så mye å velge mellom! Det er slettes ikke kaninfôr… det er muligheter.

Vet vi egentlig nok om hva naturen virkelig kan gi oss?

Avhengigheten jeg følte av de tidligere matvarene kjøtt, fisk, egg, ost og melk, er faktisk ikke der lenger. Jeg føler ikke jeg er begrenset av at de må være med i noen som helst rett. Om jeg synes det er godt, og savner det? Jeg kommer nok alltid til å synes at kjøtt er godt. Bortsett fra nå når jeg er gravid, jeg har mistet mer og mer lyst på kjøtt, lenge før jeg bestemte meg for å bli veganer. Det vondeste er nok likevel savnet etter å bare være lik som alle andre. Å godta et måltid, og være en del av den felles gjengen rundt bordet. Dèt kommer jeg nok til å savne aller mest.
Det er tøft å stille seg på sidelinjen, men det er også av mange gode grunner at jeg gjør det.
Jeg har på ingen måte ønske om å være vrang eller vanskelig for mine omgivelser.
Jeg har alltid vært redd for å skille meg ut, selv om jeg også alltid har gjort det.
Nei, jeg har mine gode grunner, og det er disse jeg tenker på når jeg blir trist,
eller når det er tungt.

Ensomhet.

Mine grunner er som følger:

Jeg ønsker ikke lenger å være en del av det som blir gjort med dyrene. Sannheten er at det er grusomt. Det er ingenting som kan tale imot dette, bortsett fra fornektelse og skylapper, for min egen del. Om jeg virkelig ser på hva som foregår i verden, ser jeg med egne øyne at jeg ikke kan være en del av det. Dette erstatter mine gode minner om kjøttet jeg virkelig elsket å spise. Det er ikke rettferdig å behandle dyrene slik, selv om de ikke har samme intelligens og er på samme utviklingsnivå som oss. De bør få leve for egen del. Dette har jeg innsett, og det kommer nok alltid til å være sånn for meg.

Jo mer jeg leser om kunnskap om mat osv, jo mer ser jeg at jeg kan få det jeg trenger fra planteverdenen. Når jeg også innså at dyrene jo får det vi trenger, fra planteriket, begynte jeg å se på dyret som et slags filter for næring jeg direkte kunne få tak i selv. Eksempler er at Omega 3 er å få tak i i spiselige alger, f.eks, og i linfrø. Kalsium kan fåes i blant annet nøtter. Proteiner er det også hauger og lass å få tak i.

Linfrø.

Jeg vurderte også dette med melk, ost og egg en stund. Jo mer jeg lærte om måten denne industrien arbeider på, jo mer var jeg overbevist om at også dette var riktig å kutte ut. F.eks ved at så godt som alle hannkyllinger som klekkes ut, blir kvernet opp øyeblikkelig fordi de ikke har noen verdi for industrien. Eller ved at kua blir satt gravid hele tiden, får kalver som blir tatt fra henne, for så å bli melket for melk som egentlig kalven skulle ha… alt i dyreskrik og savn etter kalven… de dør etter 4 år, utslitte, når de kunne blitt 20. Kalven får bare være med moren i ca to dager… og nesten alle hanner blir slaktet kort tid etterpå. Dette er en type kynisme jeg ikke kan overse lenger. Jeg kan ikke forsvare måten disse dyrene blir behandlet på. Mange mener at dyrene er her får vår skyld. Jeg er ikke enig – jeg mener de er her for sin egen skyld. Kua melker jo ikke for at vi skal få melk. Den melker fordi den har fått en kalv som aldri får den melken den skal ha. Dessuten inneholder melken for mye fosfor i forhold til kalsium, som ikke er bra for kroppen. Dette får kroppen til å gi fra seg mer kalsium… og forårsaker benskjørhet. Vi er jo veldig utsatt for benskjørhet.
Nei, jeg tror ikke lenger på Tine. Jeg tror ikke på meieriprodukter.

Kumelka, med sine mange gode minner og referanser for meg, er blitt til et tilbakelagt kapittel.

Hva trenger jeg, da? Planteriket. Grønnsaker, frukt, nøtter, tørket frukt, linser, bønner, quinoa, soya… og mye jeg ikke kommer på i farten. Alt kjøttet jeg tidligere spiste, fikk jo sin næring fra planteriket. For meg føles det derfor riktig å la dyra være i fred, og spise fra planteriket. Kjedelig? Vet du, jeg har aldri hatt det mer gøy med matlaging! 😀

Flere grunner til at jeg vil leve dette livet som veganer, er også at det rett og slett kan løse miljøkrisa vi sliter med. Vi kan ikke spise kjøtt alle sammen. Det krever enorme ressurser, og FN sier selv at dette er løsningen på det, OG alle som sulter.  Jeg gjør mer for miljøet nå, enn noen gang før. Noe som føles veldig godt.

Ønsker, og drømmer.

Så er jo spørsmålet om dette er til å gjøre narr av? Som ny veganer har jeg også erfart den store motstanden mot dette. Jeg har fått stor motstand på uventet hold, noe som har fått meg til å måtte sette meg ned og revurdere mine verdier. Er det verdt det? Gjør jeg det som er rett for meg? Vil jeg virkelig dette? Saken er at svarene på dette er ja. Jeg kan ikke gå tilbake til livet som var. Jeg vet for mye, jeg har lest for mye. Jeg vil ikke være i veien for noen, men dette er virkelig meg. Er det noe jeg har gjort hele mitt liv, så er det å forsøke å forstå hvem jeg er, og hvorfor jeg er her.

Så, selvfølgelig er jeg redd for ubehageligheter. Hvorfor skulle jeg ikke være det? Noen som vil skrive «Nam! Biff!» på kommentarfeltet, eller hvor idiotisk jeg er? Hvor full av meg selv jeg er? Hvor teit jeg er? Det er en grunn til at dette innlegget har ventet såpass lenge med å få komme ut. Jeg er ikke en tøffing med et hardt skall. Jeg er et levende menneske som ønsker å gjøre det beste for verden. Dette mener jeg er min måte å bidra på, og å bli forsøkt tråkket på pga dette, pga lite kunnskap hos motparten, og pga ignoranse, er virkelig trist, og vondt. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt. Sånn er det bare, når man vil skrive blogg. Det er mange som skriver vonde kommentarer, som kanskje har mye vondt i seg selv også. Det er lettest å hate det, og de man ikke kjenner.

Et annet spørsmål er om jeg gjør noe livsfarlig? Jeg har snakket med folk som sier at dette er farlige saker, at jeg ikke får i meg nok næring osv. Vel, jeg passer på. Jeg forstår at jeg må vite om mat, hvilken næring den har, og hva jeg trenger. Klart det. Men jo mer artikler fra forskjellige hold jeg leser, jo mer ser jeg at det virkelig er mye mangel på kunnskap der ute. Veganisme er absolutt ikke usunt, om man vet hva man gjør. Om man leser seg opp, om man lærer å forstå kroppens funksjoner. Slik sett er det lettere med kjøtt, men med kjøttet følger også mange problemer, sykdommer og diagnoser.

For ikke å snakke om smerte og lidelse for dyrene, og det faktum at det rett og slett ikke kommer til å gå i lengden, fordi vi blir flere og flere mennesker, og fordi vi ikke har nok mat til alle. Før den tid, kommer vi til å ødelegge mer enn vi bygger opp. Men – og dette er viktig – om du kjenner meg, og er redd for at jeg ikke får i meg nok næring, eller om du bare er en nysgjerrig, ukjent person:
– spør meg, så skal jeg svare deg, og henvise til kilder etter beste evne 🙂

Har jeg sagt det meste? Hva med det siste, om mine venner, og min familie, og alle andre i så måte, som spiser kjøtt, trenger å føle seg truet av meg?                                                                                                                                                                                                                 Nei, jeg håper da virkelig ikke at de føler det.

Jeg har bare tatt et valg. Et valg jeg føler er riktig, og meget viktig. Et valg som langsiktig påvirker oss alle, for det mener jeg at det gjør. Ja, det er mer ensomt, dette valget. Men bedre det, enn å late som at jeg er noe jeg ikke er. Jeg føler i alle fall fred med meg selv nå, selv om det er mer ensomt.

Så, kjære dere som kjenner meg.
Dere som ikke kjenner meg.
Ta meg bare som den jeg er. Til dere som kjenner meg: oppfør dere som før.
Spør gjerne om det er noe dere lurer på.
Jeg er fremdeles samme, gamle meg, men med en ny vri.
Jeg svarer gjerne på spørsmål.
Jeg informerer gjerne. Jeg viser velvillig til artikler, og det dere måtte ønske å vite.
Jeg har heller ingen behov for å snakke om det, for å vurdere hva du spiser eller hvordan du tenker. Jeg er ikke bedre enn deg. Jeg er bare meg selv. Selv om sannheten for meg er at det ligger mye, mye lidelse bak disse produktene, vil jeg likevel akseptere deg som den du er. Om jeg skulle føle smerte, så er det i så fall opp til meg selv å takle den.
Det er jo mitt valg.
Og dessuten: smerte utvikler.

Victoria.

Det store helsespørsmålet

 

Helsespørsmålet. Det store spørsmål. Alle vet hvor viktig det er, men det er dette med å våge å ta steget helt ut å tenke på hva ens helse egentlig er – akkurat nå. Hvordan er den? Hvorfor er den slik? Vil jeg fortsette å ha det slik? Vil jeg virkelig gjøre noe med det? Og…hvor mye vil jeg egentlig ofre? Er plutselig da helsen ikke så viktig likevel? Liker vi å ha det «trygt» i det vanlige miljøet? Er vi redde for utfordringer? Eller har vi blitt så late at vi rett og slett ikke gidder å gjøre noe? Har vi da egentlig forstått dette med helse?…

Jeg har blitt konfontrert  ved min helse nå på nyåret. Jeg?! Av alle mulige mennesker! Helse!? Jeg har da alltid hatt god helse. Jeg har da aldri hatt problemer med dette? Det er som om dette skjer utenfor meg selv. Jeg har to valg. La det skure å gå til det blir enda verre, enda dårligere, droppe lege og leve slik jeg har gjort. Eller…. Ja det som er faktisk er vanskligst. Ta opp spørsmålet foran meg. Og begynne å finne svarene. Hvorfor? Samarbeid med lege. Ta å se meg godt i speilet, inn i meg selv, og innse at jeg faktisk er såpass viktig at jeg vil gjøre en endring. Jeg vil lete etter svarene. Jeg vet det vil koste meg mye. For det betyr faktisk en livsstilsendring. Det er det mest vanskelige vi mennesker gjør. For egentlig vil en kanskje ikke bort fra dette livet? Selv om en har ant at en kanskje må?

Det at jeg fikk nok et pusteproblemsanfall (som kommer av hoste og slim – overproduksjon?) mens min mamma var til stede var kanskje det som skulle til. Hosten som forsørger det har jeg hatt i åresvis. Og det har virkelig toppet seg det siste halve året. Den første tanken ved min hoste var at jeg røykte. Jeg sluttet. Jeg fortsatte med hosten. Tenkte det sikkert var noe som kanskje var ødelagt i halsen pga hoste og det ville bedre seg. Neste var at jeg sikkert satte noe i halsen. At jeg svelget feil. Jada…Alltid en unnskyldning. Men når overproduksjonen av slim blir så mye at det stopper både inn og utpust og at dette skjer ca en gang i mnd. Det må bety at jeg nå må finne dette ut. Sykepleieren ville jeg skulle gå til utredning hos legen. Lete etter årsaker. Ta tester. Finne ut i samarbeid med lege, sykehus om hva dette er. For slik kan jeg ikke fortsette.

Jeg har før skrevet en blogg med godt mot til en sunnere livsstil http://forandringensvei.blogg.no/ Men det er vel slik da at så lenge en ikke MÅ og ting er litt vanskelig så er det lett å gi slipp på det en ønsker å utføre. Nettopp fordi det er vanskelig. Når jeg nå gjennom denne prosessen min har bladd noe tilbake i denne bloggen står jo hosten min og slimproduksjonen flere steder. Og jeg får større og større mistanker med at dette henger sammen med maten jeg inntar.

Så kommer spørsmålet da. Det store helsespørsmålet. Vil jeg begynne en ny runde med matkampen. Ja for det er jo det det føles. Det føles som en kamp. Og hvordan skal jeg i all verden ta tak i dette. Hvordan starte? Hva begynner jeg med?

I samme spørsmål dreier det seg også om stress og mye ansvar som jeg altfor lett pleier å påta meg. Det å begynne å legge ned endel aktiviteter i mitt liv. Det å synkronisere meg med den rolige pulsen min. Det er ikke lett. Og ting tar noe tid. Men det å finne og sette av mer tid til -og sammen med meg selv er også noe jeg ser frem til.

For jeg har tatt valget. Jeg vil ikke leve slik jeg nå gjør. Med hoste og slim. Med hodevondt og veldig lite energi. Jeg vil forandre dette. Jeg vil ofre noe. Men hvordan. Det aner jeg ikke enda….

Nå iløpet av i midten av februar så flytter jeg på meg og planen min er at da har jeg en forløpsplan på hvordan jeg skal starte med mitt nye og bedre? liv. Da skal jeg ha hatt litt tid til å grunne mer på dette. Til å få flyttet. Til å avslutte endel ansvarprosjekter og å fordele mer ansvar på det som er igjen. På å gi beskjed til mine venner og familie at jeg er i en periode hvor jeg nå trenger mer tid for meg selv. En livsstilforandring skjer ikke av seg selv. En må legge noen grunnstener. Og det er det som er planen.

I dag på facebook så jeg ett godt innlegg som også fikk meg til å tenke og jeg legger ved en link her til dere: http://kostholdsklinikken.no/hvete-og-gluten-hva-er-problemet/

Flere som har måtte ta opp det store helsespørsmålet, og hvordan har det egentlig gått for dere?

Monica

 

Spisetanker.

Jeg har hatt noen tøffe dager i det siste. Jeg har nemlig begynt å tenke på hva jeg spiser. Jeg har begynt å lese debatter om det ene og det andre, og det hele har egentlig vært ganske forvirrende.

Hva kan jeg gjøre – om jeg vil gjøre en forskjell i verden?
Det hele startet vel egentlig med denne videoen. «Becoming Vegan in 12 minutes», handlet om fordelene ved å gå over til en vegansk livsstil. Det hadde overraskende gode bivirkninger – det sparer virkelig miljøet, da det er svært energikrevende å produsere kjøtt, det sparer såklart lidelse, og det gir mer mat til alle mennesker.
Vi kan jo ikke se bort ifra at vi vokser i antall hele tiden – ikke minst er jeg med på å bidra til den veksten akkurat nå! Jeg ble slått ut, og tenkte:

«Ja, men det stemmer jo. Tenk om verden kunne vært slik?»
Så skulle vi samme kveld invitere Monica på middag, og jeg var inspirert og tenkte at vi kunne prøve en vegansk middag. Jeg hadde ved hjelp av Framtiden i våre hender funnet en masse, masse spennende blogger som serverte rykende fersk og deilig vegetar og vegan-mat. Så jeg tenkte jeg skulle prøve meg på vegan-varianten.

En veganer, for dere som ikke vet det, er:
En undergruppe av vegetarianisme.
Følger man et vegansk kosthold spiser man ikke kjøtt, egg, meieriprodukter, honning eller andre matvarer av animalsk opprinnelse. Veganere unngår også å benytte dyreprodukter som lær, pels, ull, silke osv. så langt det er praktisk mulig.
Ordet veganer (vegan på engelsk) ble opprinnelig avledet fra «vegetarianer» i 1944 da Elsie Shrigley og Donald Watson stiftet Vegan Society fordi de var frustrerte over at definisjonen av «vegetarianisme» etterhvert kom til å inkludere spising av meieriprodukter. De kombinerte de tre første og de to siste bokstavene i «vegetarian»
og fikk dermed «vegan», som dermed skulle være
«begynnelsen og slutten på ordet vegetarianer».

Vegan Society definerer veganisme på følgende måte:
Ordet «veganisme» betegner en filosofi og en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utviklingen og bruken av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For dietten sin del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er lagd helt eller delvis av dyr.

Ja. Så da ble det vegansk middag: Kikertboller i wrap,etterfulgt av smuldrepai med blåbær, og en deilig bærsmoothie. Våre opplevelser av måltidet, og et ordentlig innlegg med linker til bloggene kommer. Enn så lenge nøyer jeg meg med å linke direkte til rettene. Men det jeg kan si, er at det ble en god suksess. Selv om jeg ikke var helt fornøyd med kikertbollene, var alt det andre veldig godt!

Takk for det!

Men det er klart, at en ivrig venninne, et velykket måltid med dessert og smoothie, og alt nesten så godt som vegansk, ga inspirasjon og ettertanke. Og på en eller annen måte ville jeg ikke snu. I det siste hadde jeg – uten å ha sett noen video eller noe, mistet lysten på kylling, og svin. Reinsdyr synes jeg ikke smaker noe godt, og jeg er heller ikke så begeistret for elg lenger. Tunfisk har vi egentlig blitt enige om å ikke spise, siden det er så utrolig dårlig bestand av det nå, og ikke smaker torsk eller sei noe særlig. Da kan man jo spørre seg: Hva sitter jeg igjen med? En del av meg er litt redd for alle bønnene, linsene og kikertene – er dette alt? Virkelig? Men måltidene som smakte før – smaker ikke lenger. Hva skjer med meg? Før fråtset jeg på Burger King. Nå for noen uker siden var jeg i Oslo, og bestemte meg for å skeie heeelt ut. Jeg kjøpte meg en Whopper-meny, som jeg alltid hadde gjort, og bestemte meg for å nyte den. Men det var ikke som før, og nytelsen måtte jeg nesten påtvinge meg selv. Etterfulgt av at jeg faktisk ble skikkelig dårlig.
Det ble sofaligging resten av kvelden.

Man kan jo spørre seg: hva skjer??

Jeg tenker først og fremst på miljøet. Jeg har alltid vært opptatt av miljøet. Det er grusomt at så mange dyr lider for vårt skyld, det er det virkelig, men jordens tilstand har liksom alltid fulgt meg mer enn noe annet. Dessuten er jeg et slikt menneske som har så dårlig samvittighet for alt mulig. Da jeg var liten, plukket jeg med meg stein, kvister, og små garnrester fra barnehagen, til min mors store fortvilelse. Det var liksom synd på alt. Og samvittigheten var sår når jeg tråkket på en maur. Det er klart, alt med måte!
Jeg var ikke slik hele tiden. Men det er liksom en del av meg.
Så er spørsmålet – er det å være bevisst på hva jeg spiser, med på å hjelpe meg, eller gjøre det verre? Jeg tenker på han jeg er så heldig å leve sammen med, hvordan han støtter meg, uansett hvilke dumme, kloke eller vanskelige valg jeg tar. Denne gangen også, når jeg etter torsdagens måltid sa at jeg egentlig ikke ville spise noe kjøtt – så godt det lot seg gjøre, samtidig som jeg ikke har lyst på det for tiden. I går kom han hjem med noen typer pålegg. «Dette kan du vel spise?» sa han og så på meg med respekt. Slikt varmer i hjertet!! Men hjalp det meg i morges, da jeg ble sur fordi jeg hadde lyst på sursild?
Hjalp det meg fordi jeg plutselig fikk dårlig samvittighet for alt? For de fine tomatene, som jeg altfor fort slang inn i mikseren i går? Det fine skallet, glatt, rødt, og plutselig, hensynsløst var de redusert til et BROOOOOM, og rødt mos? Eller den dårlige samvittigheten for at vi egentlig er her på jorden, at vi tar plass,
at vi krever av både miljø og av hverandre? Av dyrene? Plantene?
Er det slike triste tanker jeg vil gi videre til datteren min?
Det er vel ikke det mest positive å tenke på at det beste jo hadde vært å ikke være her?
Øøøøh – nei. Slik vil jeg ikke tenke, sånn kan jeg ikke tenke! Da tenker jeg at det er glede i at jeg eksisterer, det er mange som er glade i meg, og jeg er glad i mange. Det må jo være en mening med at jeg er her, eller hva? Jeg er i alle fall en av de som tror at det er det.

Ting blir litt tøffe når man har dårlig samvittighet for alt. Hvor langt kan man gå?

Men tilbake til tomatene. Eller over til diskusjonene. De siste dagene har jeg lest vegetarianer/veganer mot kjøttspiser – diskusjoner opp og ned… og argumentene blir de samme om, og om igjen, både på nettet, når mannen spør meg hvorfor jeg vil det.
Ja, fra alle vinklinger.

Noen mener at alle burde la vær å spise kjøtt. Da ville alt blitt bedre.
Noen mener at vegetariske/veganske er teite.
Noen mener det er naturlig at vi spiser dyr.
Andre, at det er naturlig, men at vi har mer bevissthet enn dyrene som spiser hverandre.
Noen mener at vegansk/vegetarisk livsstil, (som ofte blandes med rawfood-livsstil) er kjempesunt.
Andre mener det er livsfarlig.
Noen har vært kjøttetende, og sluttet å spise kjøtt.
Andre har vært veganere, og begynt å spise kjøtt.

Herregud. Hvor passer jeg inn i denne mølja?? Hva vil jeg?? Hva mener jeg??

Hva tenker jeg om dette?

Er det ikke det som er viktig? Hva jeg mener er riktig?

La meg prøve.

Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for miljøet om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for dyrene om jeg ikke spiser kjøtt.
Jeg mener at jeg tror på at det er til stor hjelp for fattige mennesker at jeg ikke spiser kjøtt.

Ok, det var en start. Videre:

Jeg ønsker å ta hensyn. Til alt og alle i utgangspunktet. Men først og fremst til meg selv. Jeg vet ikke om en slik livsstil er sunn, eller ikke. Jeg tror at det har å gjøre med hvor mye jeg får i meg av forskjellige ting. F.eks er vitamin B-12 veldig viktig å få i seg. Alle proteiner, karbohydrater, for ikke å snakke om fett må inn. Vitaminer og mineraler.
Jeg vet ikke dette.
Men jeg vil gjerne teste det ut – hvilke matvarer bærer hvilke verdier? Hva trenger jeg?

Jeg ønsker å ta hensyn til familien min som nummer to. Jeg vil ikke, og jeg gjentar, ikke påtvinge dem noe som helst av mat. Dette har ingenting med dem å gjøre, de må få lov til å ha sine egne, frie valg – hvis ikke tvinger jeg dem. Jeg vet ikke sannheten, om hva som er best for alt og alle – men jeg vet hva som er best for meg å gjøre. Derfor må de først være enige, før vi forsøker nye måltider. Eller at vi evt forsøker av og til, mot at vi spiser noe annet en annen dag. Alt med måte. Mannen er i utgangspunktet positiv, men slike prosjekter krever ekstra krefter, pågangsmot, stå-på-vilje. Vil de spise koteletter en dag – får de spise det. Jeg vil verken dømme dem, se bort fra kjøttet, eller brekke meg – jeg har ingen rett til det! Jeg respekterer menneskets frie valg. Det er her alle utfordringene med verdens utvikling kommer inn, mener jeg. Men også mangfoldet, og styrkene, for vi kan aldri bli helt like. Vi kommer alltid til å være forskjellige, uansett hva vi gjør.

Dømmer jeg de som spiser kjøtt, dømmer jeg meg selv, uavhengig av om jeg spiser det selv, eller ikke.
Ser jeg ned på dem, har jeg ikke kommet noe særlig lengre selv, mener jeg.

For dette skal jo handle om meg, og min vei, eller hva?

Men – hva er min vei?
Hva er jeg, egentlig?
Eller er jeg «noe», er jeg veganer, vegetarianer, eller hva?
Hva velger jeg nå?

Victoria

Planlegger kjøkkenhage med økologiske frø

Bildet er hentet fra butikken Solhatt økologisk hagebruk

Kanskje tidlig mener noen? Men for planlegging er det aldri for tidlig. 😉

Jeg vil i vår/sommer prøve ut litt forskjellig men ikke bare for å prøve det ut men for å ha en plan med det jeg skal ha også. Kjøkkenhagen er i samarbeid med min mamma som har en fin kjøkkenhage å boltre seg på. Så vi gleder oss masse til å starte prosjektene.

Jeg tenker også på at jeg vil prøve å kjøre det økologisk ved å starte helt fra økologiske frø. Hva er forskjellen på økologiske frø og ikke økologiske frø?

Ren mat svarer veldig godt på dette spørsmålet:
I en moderne, konvensjonell planteforedling brukes teknikker som forringer det genetiske mangfoldet. Genetisk mangfold bidrar til å sikre at sortene kan tilpasse seg ulike dyrkningsforhold, plantesykdommer og klimaendringer. For å kalle et produkt økologisk skal hele produksjonsprosessen være godkjent økologisk, fra frøet til produktene som ligger i butikkhyllene.

Og hvordan hjelper dette valget på noen som helst måte? Gimle parfymeri svarer enkelt med dette:
Økologiske dyrkningsmetoder forbyr bruk av giftige og ikke-nedbrytbare eller vanskelig nedbrytelige syntetiske stoffer. Det beskytter våre vann ressurser, og i kombinasjon med oppbygning av naturlig fruktbarhet i jorden hjelper det med å beskytte miljøet og bevare biologisk mangfoldighet.

Hva er prisforskjellen på økologiske frø og ikke økologiske frø? Når jeg tar enkle søk og leter opp på de mest «vanlige» frøsorter ser jeg ingen og svært liten forskjell i pris. Pris på frø er vanskelig å sette da det kan være stor forskjell på kvalitetsfrø, hvor mange levelige frø det er i en pose og mange andre ting som spiller en viktig rolle. Den norske nettbutikken solhatt har fått mange gode kommentarer om seriøsitet og kvalitetsfrø du kan være trygg på.

Så hva er det da å lure på?

Hvor kan en handle økologiske frø? Bloggen Moseplassen har en fin oversikt:
•Solhatt økologiske frø: Norsk, utelukkende økologiske frø.http://solhatt.no/
•Impecta: Svensk. Stort utvalg, oversatt til norske priser.
http://www.impecta.se/
•Rara Växter: Svensk, litt spesielt utvalg
http://www.raravaxter.com/index.php
•Thompson & Morgan: Engelsk, stort utvalg.
http://www.tandmworldwide.com/
•The Organic Gardening: Engelsk, har spesialisert seg på økologiske grønnsaksfrø.
https://www.organiccatalogue.com/index.html
•Gardens North: Canadisk, veldig spennende utvalg av litt uvanlige og hardføre planter.
http://gardensnorth.com/site/
•Select Seeds: USA. Spesialisert seg på gammeldagse blomster.
http://www.selectseeds.com/cgi-bin/start.cgi/2013/catalog.htm
• Chiltern seeds. Engelsk
http://www.chilternseeds.co.uk/

Så da er det egentlig bare å sette igang. Nå skal jeg ta en runde i butikkene. Se hva jeg trenger, og hva jeg vil prøve, finne ut av lys og jordsmonn de enkelte trenger og lage en liten plan i samarbeid med min mamma. Og dere skal selvfølgelig få alle mulige oppdateringer.

Monica

Vår blogg

Kilde på bilde: http://www.iwatchdog.info/uncategorized/safe-effective-natural-remedy.html

Da er vi igang. Med nytt år og nye tanker. Nye tanker om hverdagens valg, og om å bli enda mer bevisst de.

Vi er to jenter som egentlig har hatt endel bevisste valg i flere år. Litt etter litt. Uten å kanskje tenke på at det valget vi tok der og da la en ny byggestein til det neste valget eller den nye tanken vi tok. Vi er som folk flest. Vi prøver og feiler. Vi elsker det, og er kjempeengasjerte, for dermed å føle seg totalt mislykket, og ha lyst til å gi opp. Men likevel er det noe som drar oss mot dette bevisste valget, som egentlig betyr mye mer enn bare et valg der og da.

Vi har begge prøvd, og feilet på hver vår vei. Stått opp igjen og prøvd på ny. Og vi har egentlig uten å ha visst det, oppmuntret og vært til inspirasjon for hverandre.

Så derfor vil vi nå begge to prøve å starte en blogg sammen om de valgene vi tar, om hva vi gjør og hva vi tenker, og med et spire av håp – at dette også vil inspirere kanskje akkurat deg, eller få deg til å tenke litt mer bevisst. Og for å holde inspirasjonen og engasjemanget igang. For det er lettere å være to.

Ellers er våre navn Victoria og Monica. Vi har kjent hverandre i 6 år, og har vært gjennom hverandres både gode og mindre gode perioder. Victoria er gift, og har en liten jente i magen i skrivende stund – og ei søt sjarmerende lita jenta på 2 år. Victoria går hjemme da det nå er samboeren som gjør ferdig studiene. De eier eget hus og trives godt. Monica er alene med 4 barn. De to eldste har flyttet ut da de er 21 og 19 år. De to andre bor hjemme, ei jente på 11 år, og i magiens alder, og en liten sjarmerende rampegutt på 2 år. Monica leier en leilighet, og studerer for tiden naturmedisinsk aromaterapi.

Som dere ser så har vi ikke bare oss selv å tenke på, og vi vil legge gode grunnlag for alle i familiene våre. På alle mulige måter. Og det er vel det bloggen vår skal omhandle. Våre daglige valg som sikkert flere vil kjenne igjen som sine egne valg, og våre tanker om hvorfor vi tar de daglige valgene vi gjør. Hvordan påvirker dette vår familie, deg, nærområdet, jorden, miljøet og ikke minst kroppene våre. Og hva som er vanskelig med det, våre tips til å klare det, eller hva som faktisk var mye lettere enn vi trodde ved å ta valget.

Så da er vi igang, og vi ser virkelig frem til å starte, vise dere hva vi gjør, hvorfor, hva vi tror på ved å gjøre det, og inspirere dere til å tenke bevisst.

Victoria og Monica